Verktøyene vi bruker når innslag skal få navn som sitter

Et ark før en idé

Når vi starter på navngiving av innslag, åpner vi ikke med forslag. Vi åpner med et enkelt ark der du skriver ned hva innslaget gjør for lytteren eller seeren, hvor langt det er, hvor i sendingen det ligger og hvilken tone programmet ellers har. Mange vil rett til kreative innfall, men et navn uten bakgrunn blir sjelden værende. Arket tvinger deg til å svare på hva som skal gjenkjennes, før du bestemmer hva det skal hete.

Arket har fem linjer, og du fyller dem ut for hvert innslag i programmet du jobber med. Det tar ti minutter, og resultatet er en kort beskrivelse du kan holde navnet opp mot. Passer navnet til beskrivelsen? Hvis ikke, er det som regel navnet som må endres, ikke innslaget. Vi merker at deltakerne som tar seg tid til arket, bruker langt mindre tid på å forkaste forslag senere.

Dette er i bunn og grunn det samme prinsippet som i resten av kurset: tydelighet først, form etterpå. Arket er ikke fint å se på, og det skal heller ikke være det. Det er et arbeidsverktøy som ligger på bordet mens gruppen snakker, og som går i søpla når navnet er funnet.

• Hva gjør innslaget for den som følger med?
• Hvor lenge varer det, og hvor ligger det i sendingen?
• Hvilken tone har programmet rundt det?

Navnelisten og regelen om tre forslag

Det andre verktøyet er navnelisten. Hver deltaker skriver minst femten mulige navn på ett innslag uten å stryke noe underveis. De første fem er nesten alltid de samme navnene alle andre også ville funnet på. Det er først mot slutten av listen at noe uvanlig dukker opp, og derfor holder vi på kravet om antall, selv når det føles tungt.

Etterpå velger du tre forslag, ikke ett. Regelen finnes fordi et enkelt favorittnavn har en tendens til å bli forsvart i stedet for prøvd. Med tre på bordet kan gruppen sammenligne, og du ser raskt hvilket som faktisk tåler å bli sagt høyt. Det siste forslaget vinner overraskende ofte, fordi det er det du har tenkt minst på.

Listen tas vare på. Forkastede navn er ikke bortkastet, for de brukes senere når et nytt innslag trenger noe i samme familie. En liten samling av kasserte forslag blir etter hvert et nyttig sammenligningsgrunnlag for hele programmet.

• Skriv minst femten navn uten å stryke
• Velg tre, ikke ett
• Ta vare på de forkastede navnene

Høytlesingstesten

Et navn som ser bra ut på papiret, kan være vanskelig å si. Derfor leser vi alle navn høyt, i programlederens stemme, midt i en overgang. Som instruktør i visuell stil er jeg opptatt av hvordan ord ser ut, men jeg har lært at øret avgjør først. Navn med tunge konsonantklynger, nesten like ord eller uklar betoning faller som regel igjennom allerede her.

Testen har tre trinn. Først sier du navnet alene. Så sier du det i en setning: «Nå går vi videre til …». Til slutt sier en annen i gruppen navnet tilbake til deg etter å ha hørt det bare én gang. Hvis medlyttere staver det feil eller misforstår det, er det et tegn på at navnet er for krevende for en sending der ingen kan spole tilbake.

Vi legger også vekt på lengde. Korte navn er lettere å huske, men de kan bli generiske. Lange navn er mer presise, men sliter i grafikk og overskrifter. Høytlesingen viser hvor balansen ligger for akkurat dette programmet, og den kan ikke erstattes av en regel.

• Si navnet alene og i en hel setning
• La en annen gjenta det etter ett hør
• Test lengden mot grafikk og overgang

Navnestilguiden som holder rekkene sammen

Når flere innslag har fått navn, setter vi dem ved siden av hverandre. Den vanligste svakheten er ikke at ett navn er dårlig, men at de ikke hører sammen. Ett heter noe lekent, et annet er en formell etikett, et tredje er et engelsk lånord. Vi lager derfor en kort navnestilguide på én side som beskriver språkvalg, rekkefølge på ord, bruk av stor bokstav og om navnene skal være stikkord eller små setninger.

Guiden er en del av arbeidet med visuell konsistens, og den knyttes til stilguiden for farger og typografi senere i kurset. Her handler den bare om ord. Et par eksempler fra studioprogrammene vi har jobbet med viser hvordan en tydelig regel, for eksempel at alle rubrikker består av ett substantiv og ett stedsord, gjør det lettere å finne neste navn uten å begynne på nytt.

Regelen må tåle unntak, men unntaket bør være bevisst. Når et innslag bryter mønsteret, skal det være fordi det faktisk er noe annet, ikke fordi noen fant et morsomt ord sent en fredag.

• Velg ett språk og hold deg til det
• Bestem ordstilling og bruk av stor bokstav
• Notér unntakene og begrunn dem

Gruppeøkten der alt blir prøvd på andre

Det siste verktøyet er ikke et ark, men en arbeidsform. I gruppeøkten legger hver deltaker frem programmet sitt med innslagene og navnene, og de andre prøver å gjette hva hvert innslag handler om, bare ut fra navnet. Treffer de, er navnet godt. Bommer de, får du høre hvorfor, ofte på måter du ikke selv ville tenkt på.

Tilbakemeldingen skal være konkret. Vi ber om utsagn som «jeg trodde dette var en nyhetsrubrikk fordi navnet ligner på en overskrift» i stedet for «det er litt rart». Slike tilbakemeldinger gir noe du kan endre. Det er også en øvelse i å gi tilbakemelding, som vi trener på i andre deler av kurset.

Økten tar omtrent en time for fire deltakere. Mot slutten har de fleste justert minst ett navn, og noen har oppdaget at hele programmets struktur kan forenkles. Det er et realistisk resultat: ikke ferdige varemerker, men tryggere valg og en metode du kan bruke igjen.

• Gruppen gjetter innhold ut fra navnet alene
• Tilbakemelding skal beskrive hva som ble misforstått
• Beregn rundt en time for fire deltakere

Hva du sitter igjen med

Navngiving høres ut som et lite tema, men det samler mye av det kurset handler om: tone, rytme, konsistens og hensyn til dem som lytter. Verktøyene er enkle med vilje. De krever papir, tid og noen å teste på, ikke spesialprogrammer. Det gjør at du kan ta dem med deg til egne prosjekter etterpå.

Vi lover ikke at du finner det perfekte navnet. Vi lover at du får en arbeidsmåte som gjør navnene dine begrunnede, lette å si og sammenhengende.