Vanlige feil når du definerer programidentitet og tone, og hvordan du unngår dem

Å beskrive tonen med pene ord og ingenting mer

Den vanligste feilen jeg ser i kursgruppene, er at identiteten blir en liste med adjektiver. Programmet skal være varmt, tydelig, nysgjerrig og troverdig, står det på arket, og så er det ferdig. Problemet er at nesten alle programmer ønsker å være akkurat dette, så listen skiller ingenting fra noe annet og hjelper ingen som skal skrive neste manus.

Et adjektiv blir først nyttig når det kan testes mot en setning. Hva betyr varm i en åpning? Sier programlederen du eller dere? Er det lov å være tørr når en gjest forteller noe tungt? Svarene på slike spørsmål er identiteten, mens adjektivene bare er overskriften.

I øvelsene ber jeg derfor deltakerne skrive samme nyhetsnotis på tre måter og velge den som passer programmet. Valget og begrunnelsen blir første linje i den skriftlige tonebeskrivelsen.

• Bytt hvert adjektiv ut med en konkret regel om ordvalg
• Skriv eksempelsetninger som passer, og setninger som ikke passer
• La en annen lese beskrivelsen og gjette hvilket program den gjelder

Identitet som bare gjelder åpningen

Mange legger mest arbeid i de første tretti sekundene. Åpningen får rytme, et gjennomtenkt grep og en setning som er tenkt ut i dagevis. Så går sendingen over i innslag, intervjuer og overganger der tonen glir mot det som er lettest i øyeblikket, og lytteren merker at det er to ulike programmer i samme time.

Identiteten må prøves der den er svakest, ofte i overgangene og i avslutningen. Jeg anbefaler å ta ut tre tilfeldige steder i et eksempelmanus og lese dem høyt uten å vite hvor i sendingen de står. Hvis du ikke kan høre at de tilhører samme program, mangler det noe.

Det hjelper å definere noen faste ankerpunkter, for eksempel hvordan et nytt innslag introduseres og hvordan en gjest takkes. Når de er låst, trenger resten ikke å følge malen slavisk.

Å låne en tone i stedet for å finne sin egen

Det er naturlig å ta utgangspunkt i programmer man liker. Feilen oppstår når lånet blir hele løsningen. Da blir tonen en imitasjon som faller sammen så fort innholdet avviker fra forbildets, og programlederen låter som noen andre som prøver å være seg selv.

Start heller med det programmet faktisk skal gjøre for en bestemt lytter. Hvem er hun, hva gjør hun mens hun lytter, og hvor mye tid har hun? Tonen følger av situasjonen, ikke av et forbilde. Et program for folk som kjører bil tidlig om morgenen trenger andre setninger enn et som lyttes til på kveldstid.

Det er helt greit å la seg inspirere. Skriv ned hva du liker ved et forbilde som en prinsipiell regel, ikke som en frase du kan kopiere, og se om regelen holder for ditt eget innhold.

• Beskriv lytteren før du beskriver tonen
• Skill mellom en regel du liker og en frase du bare vil gjenta

Å glemme at flere skal bruke beskrivelsen

En tonebeskrivelse skrevet av én person for seg selv fungerer sjelden når andre tar over. Vikaren, den nye programlederen og den som skriver tekstene til sosiale kanaler skal alle forstå den uten at forfatteren står ved siden av og forklarer. Mye av det som er selvsagt for deg, er ikke det for dem.

Test dokumentet på noen som ikke har vært med på arbeidet. Gi dem en kort sak og be dem skrive et utkast ut fra beskrivelsen alene. Der utkastet bommer, er beskrivelsen uklar, og det er billigere å finne ut av det i øvelsen enn midt i en sending.

Hold dokumentet kort. Én til to sider er nok til å fange kjernen, med noen eksempler på hva som passer og hva som ikke passer. Lengre dokumenter blir stående ulest, og da hjelper de ingen.

• La en utenforstående skrive et utkast kun med beskrivelsen
• Hold den under to sider og fyll den med eksempler

Å la identiteten stivne

Det motsatte problemet er like vanlig. Når en tonebeskrivelse først er skrevet, behandles den som et regelverk som aldri kan røres. Programmet utvikler seg, publikum endrer seg, og beskrivelsen blir stående igjen med formuleringer som ingen lenger bruker.

Jeg foreslår en enkel rutine: les gjennom beskrivelsen etter noen ukers sendinger og marker hva som fortsatt stemmer. Det som ikke stemmer, enten justeres beskrivelsen eller praksisen. Begge deler er greit så lenge det skjer bevisst, og endringen skrives ned.

Identitet er ikke det samme som uforanderlighet. Det den skal gi deg, er en grunn til å velge det ene ordet framfor det andre, også når du har lite tid. Hvis grunnene dine har endret seg, bør dokumentet gjøre det også.

En kort sjekk før du går videre

Før du regner identiteten som ferdig, gå gjennom noen spørsmål. Kan du forklare programmet for en fremmed i to setninger? Finnes det eksempler på både riktig og feil tone? Har du prøvd beskrivelsen på åpning, overgang og avslutning? Har noen andre brukt den med brukbart resultat?

Svarer du nei på to eller flere, er det mer å gjøre. Det er ikke noe nederlag. De fleste i kursgruppene trenger to eller tre runder før beskrivelsen fungerer, og hver runde gir tydeligere valg.

Les gjerne også de andre artiklene på bloggen som tar for seg manus og navngiving. Der får du se hvordan en klar identitet viser seg i de små tekstene som programmet består av.

• Forklar programmet i to setninger
• Ha eksempler på riktig og feil tone
• Prøv beskrivelsen på åpning, overgang og avslutning